Jadepynt dukket vanligvis opp fra Song-dynastiet og utover, og blomstret under Ming- og Qing-dynastiene. Dette skyldtes hovedsakelig de utvidede kildene til jademalm og utviklingen av håndverksteknikker, som gjorde at folk kunne bearbeide den harde jademalmen finere og raskere. Jadepynten fra Ming-dynastiet var relativt små, for det meste lærde gjenstander, som høstfjellmalerier, jadefjell, figurskulpturer og små dyr. Jadematerialene som ble brukt var stort sett grønn jade, grønnaktig-hvit jade og gul jade, selv om andre blandede jadematerialer, som sørlig jade og hvit marmor, også ble brukt, men deres kunstnerskap og verdi var ikke så høy som de nevnte fine jadematerialene.
Større jadepynt dukket opp i Qing-dynastiet, med mer komplekst og raffinert håndverk. Jiangnan-regionen (provinsene Jiangxi og Jiangsu) produserte de fleste og fineste jadeartefakter for vanlige folk. Det mest kjente-jadeskjæringssenteret i Qing-dynastiet var Zhuanzhu Lane i Suzhou. Suzhou-jadegjenstander var utsøkte og grasiøse, og mange keiserlige jade-håndverkere kom fra dette området. Yangzhou-jadeskjæring var dristig og kraftig, spesielt dyktig til å skjære ut ekstra-store jadestykker som veide tusenvis eller til og med titusenvis av kilo. På denne tiden ble jadegjenstander ofte kunstnerisk laget basert på populære historier, som de åtte udødelige som krysser havet, de udødelige som feirer lang levetid, å bære en Qin for å besøke en venn og de atten lærde som stiger opp i Yingzhou.
