Gammel amerikansk skulptur var først og fremst konsentrert i Mexico, Maya-regionen og Andesfjellene. I perioden fra 3. til slutten av 1400-tallet var det gamle Amerika vitne til bemerkelsesverdige prestasjoner innen maleri, arkitektur, skulptur og håndverk. I løpet av tusen år opplevde kulturene i Mexico og Maya de klassiske og postklassiske periodene, mens Andesfjellene gikk gjennom ekspansjonsperioden, by{4}}statsperioden og inkaperioden.
Europeisk klassisk kunst dukket opp som en ny kunstform født av dyp fattigdom, som dypt påvirket utviklingen av vestlig kunst som helhet. Gamle greske skulptører forsøkte å fylle verkene sine med vitalitet. De lærte og mestret menneskelig anatomi flittig og raskt, og erstattet gradvis tidligere geometriske stiler og etablerte det viktigste prinsippet for den menneskelige formen: å plassere tyngdepunktet på det ene benet mens de holdt det andre avslappet. Ved å bruke denne dynamiske visuelle illusjonen, uttrykte de den ytre spenningen og indre bevegelsen til formen på den ufølsomme steinen. Dette markerte den sanne ankomsten til den klassiske perioden innen skulptur. Samtidig oppnådde klassisk relieffskulptur også store kunstneriske høyder. Antikkens Roma var dypt påvirket av antikkens Hellas innen kunst, men det hadde fortsatt sine egne egenskaper. For eksempel, i portrettskulptur, ga den mer oppmerksomhet til det objektive emnet og forfulgte individualitet, snarere enn idealiseringen av antikkens Hellas.
